Hvordan kle seg som en forfatter

Å bli stilikon er enklere i noen yrkesgrupper enn andre.

Første gang jeg hørte britiske Zadie Smith lese var under en litteraturfestival i Dublin tidlig på 2000-tallet. Jeg har glemt hva teksten var, men det jeg ikke har glemt, er hva hun hadde på seg. Smith, som på det tidspunktet var 28 år gammel, sto i et rom stint av akademia ikledd en enkel dongerijakke og hodetørkle. Det var forfriskende, uventet og egentlig ganske modig. Ikke lenge etterpå traff jeg på den norske poeten Knut Ødegård iført blazer og en fargerik tversoversløyfe som lå som en lystig kanarifugl mellom skjortesnippene. Det var da jeg skjønte at jeg ikke bare hadde mye å strekke meg etter rent litterært, men også når det gjaldt hvordan jeg fremsto.

Zadie Smith med hodeplagget som er blitt hennes signatur. Når hun skal slappe av hjemme er det imidlertid med “full afro”, har hun fortalt til magasinet The Gentlewoman. Foto: Dominique Nabakov.

”Litteraturstanden er i dag preget av en adekvat kledd, gråmelert masse av halvveis vellykkede stipendmottagere,” skrev Audun Vinger i Dagens Næringsliv tidligere i høst, og mente at de fleste forfattere i dag ikke har peiling på hvordan man skal kle seg. Utgangspunktet for Vingers kommentar var boken Legendary Authors and The Clothes They Wore av motejournalisten og redaktøren Terry Newman, en utgivelse jeg skyndte meg å klikke hjem, for etter å ha intervjuet en del forfattere og delt både bord og buss med flere må jeg si meg enig med Vinger. Skrive kan de, men på høstens forlagsfester er det langt mellom stilikonene.

Terry Newmans bok er full av dem, i hvert fall ved første øyekast. Sånn kan det gjøres, tenkte jeg idet jeg bladde meg fram til Samuel Becketts saueskinnsjakke, Simone de Beauvoirs karakteristiske hodeflette, Dona Tartts damesmoking og Truman Capotes hvite hatt. Jeg hadde sett bildene før, men jeg er ikke lei, overhodet ikke, tvert imot er jeg glad for at noen har hatt vett til å samlet dem i en bok. Så begynte jeg å lese. Jeg tittet på bildene igjen, ikke på menneskene denne gangen, men på klærne de hadde på seg, det er tross alt det boken handler om. Hvor spesielle var de egentlig, disse plaggene som Sylvia Plath, Dorothy Parker, John Updike og Virginia Woolf gikk med?

En enkel pologenser og en frekk sveis, mer skal ikke til, noe franske Francoise Sagan beviser på dette bildet. En katt og en skrivemaskin gjør seg også. Foto: Burt Glinn.

Ikke så veldig, viser det seg. På bokas omslag står Joan Didion med løst hår og en sigarett i hånden foran sin hvite Corvette Stingray. Hun ser fantastisk ut, mens kjolen hun har på seg er lang og formløs, et sånt plagg som bare fungerer på veldig tynne mennesker, kanskje det minst bemerkelsesverdige med hele bildet. Virginia Woolf, som har en klesstil som beskrives av Newman som “intellektuell, nonsjalant og eksentrisk” var i virkeligheten ganske usikker på sin egen fremtoning, i hvert fall om vi skal tro biografiene som er skrevet om henne, venner beskrev henne som sjuskete. I det hele tatt er det lite i Newmans bok som underbygger at forfatterene hun skriver om var særlig opptatt av egen bekledning. Sidene er fulle av sitater, men nesten ingen av dem handler om klær.

Samuel Beckett er kanskje historiens mest velkledde forfatter, mens kameraet elsket hele Susan Sontags vesen. Ikke vet jeg hvor mye arbeid de la ned i antrekkene på disse bildene, men uttellingen er optimal. Foto: Gisèle Freund og Henri Cartier-Bresson/Magnum Photos

Noen forfattere fortjener virkelig betegnelsen stilikoner. Samuel Beckett hadde en enestående fysikk og så fabelaktig ut i nesten alt han tok på seg, enten det var en duffelcoat, en tweedjakke eller en enkel skjorte. (Han så, basert på et bilde på homsenettstedet Fagburn, også oppsiktsvekkende bra ut uten klær.) I et intervju i siste utgave av magasinet Apartamento snakker forfatteren og journalisten Gay Talese om ulempene ved å ikle seg dobbeltspent dress, spesielt i situasjoner hvor man skal sitte og risikerer at jakken begynner å bule, kunnskap jeg trodde var forbeholdt ekspeditørene hos Ferner Jacobsen.

Den amerikanske journalisten og forfatteren Gay Talese er en av dem som har gjort den skreddersydde dressen til sitt varemerke. Foto: Robyn Twombly

Det er sant at forfattere var finere før, da mennene gikk i dress, og kvinnene gikk i kjole, men herlighet, det gjorde journalister også, og se på oss nå. Sannheten er vel at de fleste yrkesgrupper er blitt mindre presentable, kanskje med unntak av motedesignere og finansfolk, men her ligger også forfatternes åpenbare fortrinn, deres mulighet til å stikke seg ut og bygge myter omkring seg selv. Vi forventer ikke så mye av forfattere. De skal helst ikke være opptatt av klær der de sitter og skriver om langt viktigere anliggender enn pressen på en bukse eller høyden på en hæl.

Rachel Kushner viser at hun egentlig ikke trenger mer enn en t-skjorte og litt leppestift, mens Jack Kerouac beviser at det er han, og ikke Samuel Beckett slik Terry Newman hevder, som er litteraturens James Dean. Foto Foto: Chloe Aftel og Tom Palumbo.

Når Tomas Espedal i boka Gå. Kunsten å leve et vilt og poetisk liv rusler rundt i fjellet i dress, er det ikke dressen i seg selv som imponerer, men tanken på denne sprell levende forfatteren ute i naturen iført bukse og jakke. Det er heller ikke Simone de Beauvoirs hårpryd som gjør henne så fascinerende å se på, men det at hun, som skrev banebrytende bøker om kvinner og kjønn, som levde i et åpent og ikke alltid like enkelt forhold til Sartre, hadde tid og omsorg nok for seg selv til å tvinne denne fletten rundt hodet. Politikeren Yulia Tymoshenko har flette hun også, men er altså ikke like inspirerende å se på.

Simone de Beauvoir flettet kanskje håret fordi det var praktisk, men det ble ett av hennes fremste kjennemerker. Foto fra boka Legendary Authors and the Clothes They Wore av Terry Newman.

Fotomodellen Cindy Crawford har sagt at fotografen Richard Avedon ga henne et særlig godt råd. Når hun sto foran kamera, skulle hun tenke på noe konkret, sa Avedon. Alltid, understreket han, måtte hun ha en tanke i hodet. På samme måte er det ikke klærne som gjør menneskene i Terry Newmans bok, men snarere ideene, holdningen, blikket, kroppsspråket – kort sagt alt det som utgjør en personlighet. Character is the key to looking great, skriver Newman i boka, som vel også er grunnen til at Joan Didion ble kampanjemodell for motehuset Céline i en alder av 81 – ikke fordi hun var et stilikon, men fordi hun er et kulturelt ikon. Femti år etter at hun satte blikket i kamera foran den hvite Corvetten er hun mer fasjonabel enn noen gang. Og det handler ikke om kjolen.

Legendary Authors and the Clothes They Wore av Terry Newman, HarperDesign, 2017. Oppslagsbilde: Albert Camus av Henri Cartier-Bresson.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *