Hva er det med familien?

To nye filmer viser på hvert sitt glimrende vis at det alltids finnes en familie som er verre enn din.

For fem år siden skulle regissør Noah Baumbach lage tv-serie for HBO basert på Jonathan Franzens roman Korrigeringer. Utgangspunktet kunne ikke vært bedre: Baumbach hadde allerede laget to filmer hvor familiens feilkoblinger var skildret med ømhet og satiriske undertoner – The Squid and the Whale og Margot at The Wedding – mens Franzen hadde skrevet en av vår tids fineste familieskildringer. Likevel valgte HBO å droppe serien. Noah Baumbach fortalte siden i et intervju at materialet rett og slett ble for komplekst og at han selv ikke følte seg komfortabel med tv-mediet. Da hans niende film The Meyerowitz Stories (New and Selected) hadde premiere denne måneden, var det likevel med Netflix som distributør og med et innhold som på overflaten har mange likhetstrekk med Franzens roman.

Noah Baumbach instruerer Dustin Hoffman på settet til The Meyerowitz Stories (New and Selected) som ikke er blitt noen kinofilm, men distribueres av Netflix. Filmen ble like fullt tildelt filmkritikerprisen Palm Dog i Cannes i år. Foto: Netflix

I The Meyerowitz Stories møter vi tre voksne barn – to brødre og en søster – som strever med å forholde seg til opphavet, akkurat som i Franzens roman. Ut over dette er vi i Baumbachs lett gjenkjennelige univers: På Manhattan blant akademikere og kunstnere som bor i gamle hus med fete bokhyller og er nevrotiske på den måten bare intellektuelle kan være det – med stor veltalenhet og stikkende humor. Harold (Dustin Hoffman) er familiens patriark, han er skulptør, underviser i kunstfag på universitetet og har vært gift fire ganger. Harold har ett barn fra hvert av sine tre første ekteskap, og hans nåværende kone (Emma Thompson) er stemor til dem alle: Datteren Jean (Elizabeth Marvel), barnløs og tilknappet, sønnen Danny, fallert musiker og alltid kledd i shorts, og yngstesønnen Matthew, jurist med eget firma og en sønn han stort sett kommuniserer med på FaceTime.

Ben Stiller, Adam Sandler og Elizabeth Marvel som Meyerowitz-søsknene. Sandler får tatt ut et register i denne rollen man knapt ante at han hadde, mens Marvel er tilsvarende imponerende – og helt ugjenkjennelig fra rollene som henholdsvis presidentkandidat og president i House of Cards og Homeland. Foto: Netflix

Jeg begynte å se denne filmen sammen med mannen min som ga opp etter et kvarter og gikk ned til den andre tv-en vår for å se på Deadwood. Det kan jeg for så vidt skjønne, for The Meyerowitz Stories mangler, i hvert fall tilsynelatende, noe helt vesentlig for at man skal gidde å se på: Følelsen av at noe står på spill. Spørsmålet om hvorvidt Harold klarer å redde sitt ettermæle gjennom en siste utstilling, eller om barndomshjemmet skal tømmes og selges, er ikke så voldsomt engasjerende. Mesteparten av tiden kaver denne familien rundt i sitt eget hverdagsliv, de spiser middag, blåskjellene åpner seg ikke, ingen tør si noe, noen putter et skjell i veska, de snakker rundt hverandre, ingen hører på, ingen bryr seg, trøste og bære, tenker man når man ligger der på sofaen, hvor skal vi med alt dette? Og likevel: Jeg koste meg, jeg. Jeg lo. Jeg følte sympati. Jeg tenkte: Herregud, så dumme de folka er. Det gjorde selvsagt godt å tenke det. Vi er dumme i vår familie også, men vi er ikke dumme.

Far (Dustin Hoffman) og sønn (Ben Stiller) gjør et velmenende og veldig morsomt forsøk på å spise lunsj sammen. De mislykkes ett hundre prosent. Foto: Netflix

Et par dager senere så jeg Michael Hanekes nye film Happy End, som også har familien som utgangspunkt. Vi er ikke lenger på Manhattan, men i et herskapshus med tjenere i den franske havnebyen Calais. Ved enden av bordet sitter 84 år gamle George sammen med avkommet: Datteren Anne, som har tatt over driften av familiefirmaet, sønnen Thomas, som er kirurg og gift for andre gang, svigerdatteren Anaïs og barnebarnet Pierre. Til huset kommer også barnebarnet Eve, Thomas’ 13 år gamle datter fra første ekteskap, etter at moren hennes er lagt inn på sykehus etter en overdose medikamenter. Her kunne vi funnet en alliert vi kan heie på i all den dunkle dramatikken, men nei. Filmen begynner med at Eve forgifter hamsteren sin og legger det ut på Snapchat. Og det er bare begynnelsen.

Familiens overhode George spilles av Jean-Louis Trintignant, som mange vil huske fra Hanekes forrige film Amour – som det for øvrig referes til i denne.

I Baumbachs film føler vi en viss sympati med den lidende Danny, den tafatte Jean og den skuffede Matthew, vi tar del i deres frustrasjoner og fåfengte forsøk på å tekkes sin far. Haneke, derimot, slipper oss aldri ordentlig innpå karakterene. Vi står på utsiden og betrakter dem, noen ganger helt bokstavelig idet kamera befinner seg langt unna det som skjer mens dialogen drukner i trafikk eller fuglesang. Viktig – ofte rystende – informasjon blir levert i bisetninger, helt uten forvarsel. En av filmens innledende scener, hvor det går et ras på en byggeplass, blir fortalt gjennom et overvåkningskamera. Andre historier rulles ut på Facebook. Det er ikke én historie vi ser på. Det er mange små historier, viklet inn i hverandre i mange ulike kanaler.

Og sånn er det jo å leve i en familie. Det er ulike virkeligheter, side om side. Hva vet jenta som sitter nedsunket i en YouTube-video om sin bestefars dødslengsel inne på arbeidsrommet?

Happy End er ikke Hanekes beste film, synes jeg, og The Meyerowitzs Stories er heller ikke på høyden med det fineste Baumbach har laget. De er likevel så fremragende filmskapere at resultatet blir bedre enn veldig mye annet. Begge filmene mangler skikkelig fremdrift og en tydelig tematikk, de har ikke engang åpenbare hovedpersoner; alle karakterene er like viktige, på den måten blir ingen det. Likevel er summen av alt dette severdig, overraskende morsomt og uforklarlig underholdende.

Isabelle Huppert som kjølig forretningskvinne som trues med rettsak i Happy End. Når far George begynner å bli surrete, er det hun som styrer familien. Foto: Arthaus

Jeg tror det skyldes noe så enkelt som dette: Vi har alle en familie. Den kan være stor eller liten, tradisjonell eller moderne, men vi har alle det til felles at noen har født oss og bragt oss inn i verden. Vi har et opphav. Vi kommer fra andre mennesker. De færreste av oss har reelle erfaringer med biljakter, men opplevelsen av en slektning som kommer inn i et familieselskap i ukontrollerbar fart, den kjenner vi. Det er dette som er dramatikken i de flestes liv: Den subtile fornærmelsen pakket inn i borgerlig høflighet, den såre betroelsen som aldri blir tatt imot og anerkjent, snublende kjærtegn som ikke blir satt pris på eller engang lagt merke til.

For mange av oss er familiedramaet det eneste dramaet vi opplever. Det kan virke lite, men føles stort. Enda større er det når mennesker som ligner på oss knuser bilvinduer og ødelegger mors forlovelsesmiddag, slik vi selv kanskje har drømt om i små øyeblikk. Det ville vi selvsagt aldri gjort. Derfor er det deilig å se på at andre gjør det, uten at det får konsekvenser for oss.

The Meyerowits Stories (New and Selected) kan strømmes på Netflix nå. Happy End har ordinær kinopremiere 2. juledag. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *