Hvem vil betale for kulturjournalistikk?

Kanskje ligger svaret hos kulturinstitusjonene selv.

Det sies at den danske skuespilleren og teatersjefen Betty Nansen ble så oppgitt over manglende pressedekning at hun hyret en egen kritiker. Kritikeren kunne skrive det han ville, så lenge han anmeldte alt hun satte opp. Jeg vet ikke ikke om denne historien er sann, men om lag hundre år senere ble jeg kontaktet av Maria Utsi, direktør for Festspillene i Nord-Norge, som satt med en lignende idé. Hun var lei av at kulturredaksjonene i Oslo ikke så lenger enn til markagrensen når de satte agendaen og bestemte seg for å gjøre noe med det selv. I fjor kom det nordnorske kulturmagasinet Høtt ut for første gang med støtte fra Kulturnæringsstiftelsen Sparebank 1 Nord-Norge. I år ble jeg spurt om å være redaktør for den andre utgaven av magasinet.

Erna Ormisdóttir, leder for den islandske nasjonalballetten fotografert under en forestilling i Reykjavik og kunstner Arnold Johansen fotografert i studioet sitt i Tromsø av henholdsvis Thomas Ekström og Erika Hebbert for Høtt.

Det at kulturinstitusjoner lager magasiner er ikke nytt, men med et par unntak (Vinduet som gis ut av Gyldendal og Samtiden som gis ut av Aschehoug) er disse ofte produsert av institusjonenes egne markedsavdelinger og fremstår som til dels uinspirerte oppramsinger av repertoar og høstlister. Høtt er ment å være noe annet – her er bare et fåtall av artiklene knyttet til Festspillene i Nord-Norge. Mitt redaktøroppdrag har vært langt bredere: Å vise betydningen av kunst og kultur i nordområdene. Omtrent samtidig gikk min kollega Hélène i gang med å lage magasin for Munchmuseet, en publikasjon som heller ikke hadde som hovedmål å synliggjøre selve museet. Tvert imot var hensikten å åpne opp kunstfeltet mot nye målgrupper ved også å inkludere andre kunstinstitusjoner i magasinet.

Hvordan blir man kunstsamler med et lite budsjett og hvilke kunstnere bør du følge med på? Det er blant sakene i Munchmuseets nye kunstmagasin M. Interiørfoto av Birgit Solhaug, kunstner Jumama Manna fotografert av Albrecht Fuchs.

En av de første institusjonene som dreide det egenproduserte innholdet i denne retningen, var Dansens Hus. Selv om det halvårlige magasinet Dans lages internt er selve innholdet langt bredere enn institusjonen. Da Dansens Hus ringte meg i fjor for å spørre om jeg ville skrive for dem, var jeg først nølende. Så fikk jeg høre hva oppdraget var. To belgiske kompanier skulle besøke Dansens Hus den høsten, men i stedet for å lage en ren lanseringssak ville de sende meg til Belgia for å undersøke følgende spørsmål: Hvordan har et så lite land klart å bli verdensledende innen samtidsdans? Dansens Hus dekket reise og opphold, ga meg et anstendig honorar og ikke minst frihet til å løse oppdraget som jeg ville.

Journalist Kjetil Østli og kunstfotograf Rune Johansen tilbringer tre døgn i Kiruna i den siste utgaven av Høtt. Hele byen er i ferd med å bli flyttet 3 km lenger øst og må bygges opp på nytt. Vi ville undersøke hva som skjer med menneskene i en by på flyttefot. Art Director: Majken Falch Jonassen/By North

I vår har Klassekampen presentert en artikkelserie som tar for seg kulturjournalistikkens dårlige kår i norske medier. Et mollstemt refreng er at at folk ikke leser kulturjournalistikk, og at dette er noe vi har fått innsikt i takket være våre nye digitale verktøy. Denne plutselige oppdagelsen virker for meg ganske pussig – er det virkelig slik at kulturredaksjonene i årevis har trodd at det brede lag av befolkningen leser alt de skriver? Det tror jeg neppe. Kulturjournalistikk har alltid vært for spesielt interesserte og har trolig truffet langt færre enn for eksempel krim og forbrukerjournalistikk. Likevel har avisene valgt å løfte den frem og gjerne hatt to fagmedarbeidere dedikert til hvert kulturuttrykk, en journalist og en anmelder/kommentator. Ikke som et resultatet av leserundersøkelser, men fordi de har ment at det har vært viktig.

Hva får unge kunstnere og folk i kreative yrker til å flytte hjem til byene i nord? Vi har snakket med noen av dem i siste utgave av Høtt. Designer Elisabeth Benonisen og kunstner Ingeborg Annie Lindahl fotografert av Kjell Ruben Strøm.

Når jeg skriver dette, sitter jeg ved brygga i Harstad etter å ha deltatt på verdens første arktiske kulturkonferanse. Jeg er invitert av Festspillene, ikke fordi jeg skal skrive noe fra konferansen eller har andre oppgaver her, men fordi de syntes det var viktig for meg som redaktør å være til stede. Det føles som en luksus, men burde ikke være det. Det er på denne måten – gjennom samtaler, nye bekjentskaper og ny innsikt – at grunnlaget for engasjerende kulturjournalistikk legges. Det handler ikke bare om det du skal produsere der og da, men også om alle de forestillingene, konsertene, filmene og bøkene du ikke skriver om, men som er med på å bygge kompetansen din og holde deg orientert. Mitt inntrykk er at stadig færre kulturjournalister kan ta seg råd til å jobbe på denne måten.

Høtt er ikke et tradisjonelt redaksjonelt produkt. Det er ikke innholdsmarkedsføring heller; magasinet er ikke ment å promotere institusjonen som finansierer det selv om det utvilsomt bidrar til et positivt inntrykk av den. Jeg vet sant og si ikke hva Høtt er, men jeg er takknemlig for muligheten til å lage kulturjournalistikk på den måten jeg ønsker å gjøre det. Det innebærer å ha tid til å sette seg skikkelig inn i saker man skal dekke, å ha penger til å sende folk til de stedene de skal skrive om, å kunne honorere frilansere på en ordentlig måte og å ha en utgiver i ryggen som stoler på at man løser redaktøroppgaven på egenhånd.

Hvem skulle trodd at noen ville gi ut noe så smalt som et kulturmagasin fra Arktis på engelsk i 2017? Ikke jeg, men jeg er veldig glad for at jeg jobber for dem.

Oppslagsbilde: Arbeidsrommet til kunstner Hanne Grieg Hermansen fotografert av Erika Hebbert for Høtt. Les mer om magasinet på Høtt.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *