En komplett teateropplevelse

I går så jeg Robert Wilsons Edda på Det Norske Teatret. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det på nytt igjen i dag.

Når et teaterstykke omtales som visuelt, har det ofte en negativ klang. Ofte bemerkes det at det visuelle går på bekostning av teksten, at den drukner, eller at formen mangler innhold. Jeg kunne ikke vært mer uenig i det. Faktisk er nesten alle teaterøyeblikkene jeg husker knyttet til det visuelle. Jeg går ikke på teater for å høre tekst. Jeg går for å se.

Tiril Heide-Steen som Gygra med ektemannen Hyme (John Bleiklie Devik) hoppende i bakgrunnen. Foto: Lesley Leslie-Spinks.

Robert Wilsons oppsetning av Edda kommer til å sitte limt i hukommelsen i lang tid. Den er ikke et tradisjonelt teaterstykke, men en serie bevegelsesbilder med vakre, mytologiske landskap hvor skikkelser går inn og ut, danser, synger og henger fra trær. Hvert tablå rommer sin lille historie, sitt lille dikt. I den grad det er noen handling i Edda så er den like fragmentert som  kildene den norrøne mytologien springer ut fra. Den er full av pussige karakterer som skuespillerne bringer til liv på helt enestående måter, fra Henrik Rafaelsens dans som den aldrende, tykkfalne Odin til Gjertrud Jynges klare, rene sang. Kostymene er like fantastiske som karakterene de rommer.

Frode Winther som Tor. Foto: Lesley Leslie-Spinks

De som så Wilsons oppsetning av Peer Gynt på samme teater for 12 år siden vil sikkert kjenne seg igjen. Jeg gjorde ikke det, og har vel alltid følt at denne forestillingen var noe jeg gikk glipp av. Sånn er det med teater, det ligger ikke på Netflix. Derfor er jeg glad for at jeg fikk en ny sjanse til å oppleve Wilsons totalteater i går. Amerikaneren er nemlig ikke oppført som regissør, men som konseptutvikler. Han står for både regi, scenografi og lysdesign, slik han har jobbet i flere tiår. Det er en tilnærmingen som gjør at ingenting utsletter hverandre, men alt spiller på lag.

Gjertrud Jynge, som har jobbet med Wilson før, gjør en nydelig rolle som Volva. Foto: Lesley Leslie-Spinks.

Musikken spiller en stor rolle i Edda, delvis nykomponert av bandet CocoRosie, delvis fra samtidskomponisten Arvo Pärt. Den brukes på mange ulike måter, fra å akkompagnere tablåene til å bli fremført av skuespillerne omtrent som i vanlig musikkteater. Wilson har lang tradisjon for å samarbeide med musikere – Philip Glass, David Byrne og Tom Waits er noen av dem –, og de siste årene synes jeg det har vært en tendens også på norske teaterscener at flere gjør som han. Se bare på samarbeidet mellom Kjersti Horn og Nils Bech og mellom Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig, for å nevne noen.

Jacques Reynaud og Alexander Djurkov Hotter har laget noen helt fabelaktige kostymer til forestillingen. Foto: Lesley Leslie-Spinks.

Man kan spørre seg hva som får unge mennesker til å gå på teater i dag. De har tross alt vokst opp med et bredt spekter av visuelle uttrykk å velge i, de fleste av dem langt enklere tilgjengelig enn et scenehus. Jeg har ikke klart å finne noe godt svar på dette, men jeg tror Robert Wilsons måte å lage teater på, er en del av det. Det kommer en ny generasjon teaterpublikummere som i stor grad ser verden gjennom bilder. Derfor bør vi slutte å tenke på det visuelle som noe som skal fylles med innhold og anerkjenne at det faktisk betyr noe i seg selv. Det som er pent, kan også være viktig. Gudene har aldri sett bedre ut enn de gjør på Det Norske Teatret akkurat nå.

Edda på Det Norske Teatret, spilles til 3. mai. Oppslagsbilde: Renate Reinsve som Frøya og Ola G. Furuseth som Frøy. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *