– Det vanskeligste du kan gjøre er å sitte stille og være den du er

Nina Lykke skriver om utroskap, kjedsomhet og lengsler blant vellykkede nordmenn. Men egentlig synes hun vi er ganske flinke til å ta oss sammen.

– Det er litt sånn i vår tid at alle skal gjøre som de vil. Det er fristelser over alt, rullerende reklameplakater hvor vakre menn og damer bruker seksualiserte budskap for å selge oss de enkleste ting. Så går vi hjem til livene våre som ikke er vakkert lyssatt og som ikke har forførende musikk. I det perspektivet synes jeg de fleste av oss oppfører oss ganske bra. Vi jobber, vi passer på barna våre, mange av oss er gift og forblir gift selv om det er vanskelig. Vi er blitt vant til å motstå fristelser i en hel annen grad en før, sier Nina Lykke.

Det er like før jul og hun sitter på Litteraturhuset i Oslo med et stort fenalår. Den har hun fått av arbeidsgiveren sin i avisen hvor hun jobber deltid som grafisk designer, men i dag har hun gått tidlig for å møte meg. Jeg er bare en av mange journalister hun prater med denne høsten, for etter to allerede kritikerroste bøker kan Nina Lykke nå måle suksessen i antall høydemeter på bokhandlernes bord. Også her, på Litteraturhuset, står boken hennes med bredsiden til, i godt selskap med andre bestselgere.

– Jeg har alltid skrevet, men det var ikke før jeg var godt opp i trettiårene at jeg begynte å bli klar for den usikkerheten en forfattertilværelse bringer med seg. På det tidspunktet hadde jeg to barn, jeg jobbet frilans, alt handlet om penger, regninger, barneoppdragelse, en evig runddans. Og hele tiden lå den der, denne lengselen etter på skrive, sier hun.

Det er nettopp denne lengselen etter “det andre” som rammer – eller lammer, alt ettersom – karakterene i Nina Lykkes roman Nei og atter nei. Boken er et moderne trekantdrama, med den 51 år gamle lektoren Ingrid i det ene hjørnet, ektemannen hennes Jan i det andre og Jans yngre kollega Hanne i det tredje. Tre sider av vellykkethet i oljelandet Norge, men hele tiden med denne trangen til å komme videre. For Ingrids del handler det om å komme ut av tørken hun føler på livet og på jobben, for Jans del om å vekke til livet et erotisk liv som har falt i dvale, mens Hanne gjerne vil etablere seg, men alltid finner noe feil med de mennene hun faller for.

– Ingrid og Jan har på mange måter et veldig godt liv sammen. Hvorfor klarer de ikke å slå seg til ro med det?

– Jeg tror noe som er typisk for vår tid er at vi hele tiden vil videre, selv om vi har det bra. Vi tenker at vi kunne fått det enda bedre om vi ikke spiste gluten eller om vi byttet ut vanlige egg med egg fra frittgående høner og kjøtt fra griser som er blitt massert. Ofte prøver vi å gjøre ting som er målbare, som å pusse opp, kjøpe noe nytt eller skaffe oss et nytt liv.

– Blir vi lykkeligere av å spise egg fra frittgående høner?

– Det er forsket mye på dette med lykkefølelse, blant annet på forskjellen mellom lottomillionærer og folk som har mistet begge beina. Du skulle jo tro at lottomillionærene hadde det best, men etter ett år var både de og menneskene uten bein akkurat like ulykkelige eller lykkelige som før. Det synes jeg er utrolig inspirerende å tenke på. Hvordan du har det inni deg har egentlig veldig lite med det ytre å gjøre. Du er den du er, uansett. Det eneste du kan gjøre noe med, er din egen innstilling.

Foto: Jo Michael

Nina Lykke debuterte i 2010 med novellesamlingen Orgien og andre fortellinger, som hun fikk Ungdommens kritikerpris for. Tre år etter om Oppløsningstendenser, som skaffet henne Bokhandelens forfatterstipend. Og nå altså Nei og atter nei, som ble kortlistet til P2-lytterners romanpris i fjor og som fikk en av anmelderne til å utbryte “Ja, og atter ja!”. Men for ett år siden tvilte Nina Lykke på at romanen i det hele tatt ville bli noe av.

– Boken har gått gjennom veldig mange runder. I en periode hadde den én forteller, så hadde den tre, så en igjen, så tre. Etter jul i fjor var jeg egentlig klar for å droppe hele greia, bare kaste alt sammen. Jeg var så lei av den. Jeg følte at alt var nytteløst.

– Har boken forandret seg siden den gang?

– Nei, egentlig ikke. Den var omtrent som den er nå.

– Hva skjedde, da?

– De følelsene jeg hadde rundt den satt nok mest i hodet mitt. Når du jobber så nært med en tekst kan du komme til et punkt hvor du tror alt er plagiat, hvor du tenker: Dette har vært skrevet hundre og seksti ganger før, hvem gidder å lese det igjen? Det er en vrangforestilling. Det er da du trenger en redaktør. Og det hadde jeg heldigvis.

– Hva sa hun?

– Hun sa at det var bra. Hun sa: Nå skal vi bare få det ut. Og jeg tenkte at hun er jo ikke gal, denne damen er ikke betalt av Nav, hun skal drive en virksomhet. Forlaget ville nok ikke latt meg gi ut boken dersom den var plagiat.

– Hva tenker du nå om at du tvilte sånn på ditt eget arbeid?

– Du er jo helt alene når du skriver. Det er ingen som holder deg i hånden og sier: Nei og nei, det var en fin formulering, eller dette avsnittet må du stryke. Jeg kan av og til sitte og se på folk mens jeg jobber med en bok og tenke at de menneskene, de har noe ordentlig å gjøre. Jeg bare sitter her og tuller.

– Det hjelper vel at du faktisk har gitt ut tre bøker?

– Ja, det er klart. Det er lettere for meg å for eksempel si at jeg skal reise bort for å skrive, uten at folk tenker: Hva er det hun driver med, hun er jo grafisk designer. Jeg kan tilrettelegge livet rundt skrivingen i større grad.

Hun forteller meg at Nei og atter nei springer ut av tre noveller fra den første boken hennes, hvorav en ble forkastet og ikke kom med. Den viser seg å være en av favorittpassasjene mine fra årets roman, hvor Hanne reiser på pensjonisttur til Frankrike med moren sin og andre gråhårede mennesker.

Hva er det som gjør at du plutselig får dette til å fungere i romanform, tror du?

– Det er vel litt sånn at man har et stoff som man trenger en form til. Og så skriver man seg inn i ting og så oppstår formen etter hvert. Jeg vet aldri hva som skal skje før jeg begynner å skrive, men jeg kan se for meg disse menneskene veldig tydelig og jeg bruker selvsagt mye av mine egne erfaringer, ting jeg opplever, ting jeg plukker opp her og der. Så går jeg og tenker på det, det ligger der og bobler, som et brygg. Jeg er veldig interessert i nåtiden, hvorfor vi mennesker gjør som vi gjør. Hva som driver oss, hvor mye vi lurer oss selv og hva vi tror vi skal oppnå med det.

– Hva oppnår vi, tror du?

– Jeg vet ikke om det er så mye. Det er et uttrykk jeg synes er utrolig bra og som jeg skulle ønske jeg hadde kommet på selv: Fra ett rekkehus til et annet. Vi skiller oss, bare for å begynne på nytt med en ny partner, i et nytt hus, når vi kunne vært helt fri. Men vi velger ofte ikke den friheten.

Hun ler litt og tenker seg om igjen.

– Jeg skal ikke heve noen pekefinger, jeg har jo dummet meg ut masse selv, sier hun.

– Det er jo derfor jeg skriver bøker, for å bli kjent med meg selv. Og det blir du virkelig når du skriver, på godt og vondt. Spesielt det siste. Du ser din egen forfengelighet fullt ut. Du innser at de tingene du skriver om gjelder like mye deg selv.

Dette er en bearbeidet og forlenget versjon av et intervju som er gjort for Bokklubben Nye Bøker, hvor Nei og atter nei er hovedbok denne måneden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *