Musikk for mørke stuer

Ingen lager finere sanger for kalde høstdager enn Agnes Obel.

Musikken til danske Agnes Obel høres ut som om den kommer fra gamle rom og instrumenter som folk har satt fra seg og siden glemt. Den er lyden av tomme haller, av åpne vinduer, av nattemørke og vind i gardinene. For meg finnes det ikke bedre musikk å sette på hjemme om høsten eller i bilen sent om kvelden. Stemmen hennes er både beroligende og urovekkende vakker, ikke minst når den høres ut som flere stemmer på en gang. Hun låter som et helt orkester, i virkeligheten gjør hun nesten alt alene: Hun skriver musikken, lager tekstene, spiller instrumenter, mikser og produserer.

Jeg oppdaget henne, i likhet med veldig mange andre, i 2010, da hun utga debutalbumet Philharmonics. Det vil si, jeg oppdaget én låt fra dette albumet, Just so, i en reklamefilm og bare måtte finne ut hvem som hadde laget denne utrolig fine låten. Jeg var ikke den eneste som tenkte sånn, for reklamen var direkte medvirkende til Obels gjennombrudd, skjønt jeg helt har glemt hva den faktisk reklamerte for. Det eneste jeg husker, er Obels musikk.

agnes_photo_2online
Foto: Key Music Management

Citizen of Glass, hennes tredje plate som kom tidligere i år, handler om å være et gjennomsiktig menneske, eller i mer konkret betydning, en person vi vet alt om. Den handler om informasjons- og overvåkingssamfunnet (jeg klarer ikke å la være å tenke på Snowden-dokumentaren Citizenfour når jeg ser tittelen på albumet), men også om hvordan vi mennesker ser oss selv i forhold til andre og til naturen rundt oss – og hvordan naturen ser oss. Det er en ganske moderne problemstilling i kontrast til selve musikken, som liksom strømmer ut av en gammel spilledåse trukket opp med ny kraft.

Det er ikke helt feil, det med spilledåsen, for strengeinstrumenter med klaviatur, som for eksempel cembalo og spinett, er gjengangere i Obels lydunivers. Hun begynte å spille piano da hun var seks år og vokste opp med en mor som var konsertpianist og en far som samlet på sjeldne instrumenter. Denne gangen har hun tatt i bruk en av verdens eldste synthesizere, en Trautonium fra 1920-årene, som hun har samplet på platen. Ikke så rart, da, at det føles som om hele musikkhistorien utfolder seg når man lytter til den. Agnes Obel har selv sagt at hun er vel så inspirert av PJ. Harvey  som av Maurice Ravel, at hun liker filmene til Alfred Hitchcock og spøkelseshistoriene til Edgar Allan Poe. Alt dette finner man spor av i hennes gåtefulle verden. Det er nettopp disse motsetningene, mellom det ytterst moderne og det støvete antikverte, som gjør den så spesiell.

Agnes Obel spiller konsert på Rockefeller i Oslo 8. november.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *