Bevegelsene som forener oss

Koreograf Ingri Fiksdal og teaterregissør Jonas Corell Petersen utforsker historiens danseritualer med massevis av lyd og fantastiske kostymer av Henrik Vibskov.

Det første som skjer når du kommer inn i salen på forestilling State, er at du får servert akevitt. En svartkledd dame deler ut plastglass til publikum og fyller dem med brennevin fra Løiten for de som vil ha. Vi, publikum, sitter på stoler i ring rundt scenen. Hele oppsettet er med andre ord ganske hyggelig. På gulvet foran oss står fire mennesker som gjemmer seg under store tøystykker og etter hvert begynner å bevege seg. De kan minne litt om dyr der de kommer kravlende nærmere og nærmere og plutselig befinner seg helt inntil foten din, som et kjæledyr.

c0b2389-copyweb
Ingri Fiksdal og Jona Corell Petersen utforsker hvordan ulike bevegelsesritualer bidrar til å skape stater og tilstander i forestillingen State – derav tittelen. Foto av Anders Lindén. Kostymer av Henrik Vibskov.

Etter hvert beveger vi oss ut i en time og tre kvarter med bevegelsesritualer – dervisjdans, klassisk ballett, parademarsjer og sikkert flere jeg ikke klarte å identifisere. Faktisk kan jeg ikke huske at det noen gang har vært så mye dans (eller det vi gjenkjenner som dans) i en av Ingri Fiksdals forestillinger. Det er likevel måten Fiksdal skaper bevegelsesbilder på, ikke selve dansen, som gjør at dette er flott å se på. Det som virkelig løfter opplevelsen er bruken av Henrik Vibskovs kostymer, som er noe av det fineste jeg har sett på en scene. De er, når sant skal sies, mye mer enn kostymer; plaggene danser de også og markerer sceneskifter når danserne for eksempel tar på seg tutuer av stiv bomull eller sokker som plutselig forvandler dem til soldater i støvler. Etterhvert vokser ballettskjørtene seg til svirrende ballkjoler og går langsomt i oppløsning. Det er vakkert og virkningsfullt.

c0b1653-copyweb
Dansere Nuria Guiu Sagarra, Rosalind Goldberg, Rannei Grenne, Jeffrey Young og Louis Schou-Hansen. Foto av Anders Lindén. Kostymer av Henrik Vibskov.

En av de spennende tingene med Ingrid Fiksdal (og det er mange ting som er spennende med kunstnerskapet hennes) er samarbeidspartnerne hun velger seg og hva hun får ut av disse samarbeidene. Denne gangen er det Jonas Corell Petersen, for tiden husregissør på Nationaltheatret og husdramatiker på Dramatikkens Hus, som har regien. I tillegg er musikken et viktig element; Fiksdal beskriver ofte forestillingene sine som en blanding av danseforestilling og konsert. Lydbildet er denne gangen komponert av Lasse Marhaug og var for meg det mest krevende med denne forestillingen. Ikke bare fordi det går gjennom marg og bein, hvilket det gjør, men fordi lyden var skrudd altfor høyt den kvelden jeg var der. Vi var flere i publikum som satt med fingrene i ørene. Det å stenge noe ute på denne måten er aldri noe godt utgangspunkt for å ta inn scenekunst.

Etter flere kostymeskift, påfyll av akevitt og noen (etterlengtede, dessverre) øyeblikk av stillhet sto en enslig danser igjen på scenen. Hun var kledd i en virvlende kappe designet av Vibskov, plutselig alene. Det var for meg kveldens mest kraftfulle øyeblikk. State er en forestilling som vokser seg enda større i ettertid, og som jeg gjerne kunne tenke meg å se igjen. Denne gangen med øreplugger.

State vises på Black Box Teater til 23. oktober, på Oktoberdans i Bergen 26.-27. oktober og på Teaterhuset Avant Garden i Trondheim 1.-2. november.  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *