Norsk kunst i italiensk palass

Er du på ferie i Nord-Italia i sommer har du en enestående mulighet til å oppleve noen av Norges mest spennende unge kunstnere i et unikt miljø.

Da jeg besøkte atelieret til Ann Iren Buan i Oslo Rådhus under Oslo Open tidligere i år, hadde hun en pappmodell av et rom stående på et bord. Selv i miniformat var det åpenbart at rommet ikke var typisk norsk, men generøst dekorert og nokså overdådig. Det var en sal i et italiensk palass, forklarte hun meg, en av de eldste og mest storslåtte bygningene i den nordItalienske byen Brescia. Sammen med de norske kunstnerne Marte Eknæs, Ane Graff, Tiril Hasselknippe, Johanne Hestvold, Ane Mette Hol, Marianne Hurum og Toril Johannessen var Buan invitert til å delta i utstillingen Form Matters, Matter Forms i Apalazzogallery i sommer, galleriet som holder til i det gamle palasset. Nå var hun i gang med å skape et helt nytt verk til dette spesielle rommet.

14
Still av Ann Iren Buan, 2016. Foto: Andrea Rossetti.

– Ideene til arbeidene mine kommer ofte som en reaksjon på utstillingsrommet, derfor var det ekstra spennende å utvikle en skulptur til et palass fra det 17. århundre, sier Buan.

– Rommet er dekket med fargerike og blomstrende fresker i tak og på vegger, samt et terrakottafarget gulv. Jeg ville lage en skulptur med en sterk tilstedeværelse som samtidig skapte en dialog med omgivelsene. Den har en dyp grønn-blå farge som står i kontrast til freskene, og henger midt i rosetten i taket. 

Ann Iren Buans verk møter deg som inngangen til en dyp og mørk grotte, men når man beveger seg rundt åpenbarer lyset fra vinduene et blå-grønt fargespill og en knudrete tekstur.

– Jeg tenker på skulpturen som et skrømt som har hengt der i århundrer, sier hun.

55
(Sigh), 2016 og [U], 2016. Foto: Andrea Rossetti.

– Hele bygningen er preget av utrolig mye pynt, sier Johanne Hestvold, som også har bidratt med nye verk til utstillingen

– I rommet hvor mine arbeider henger er det svære gullister, portaler og fresker. VVS-rørene og bilruten som jeg har brukt har en funksjonell estetikk som bryter med dette, men forholder seg mer til elementer som stikkontakter og lamper i rommet.

08
Angel Pubes (liberated corners) av Marte Eknæs, 2016. Foto: Andreas Rossetti.

Marte Eknæs’ verk Angel Pubes ser neste ut som om det er laget av marmor og plukket ned fra et eller annet sted i palasset. I virkeligheten er det laget av aluminiumsplater med børstet overflate og inngår i en større serie av skulpturer og veggbaserte verk.

– Jeg har observert denne typen overflatebehandling på arkitektoniske metalloverflater i forskjellige bybilder. Det er en veldig enkel form for dekorasjon som likevel  fascinerer det meg:  Form og funksjon flyter over i hverandre med et litt uforutsigbart resultat, sier Eknæs, før hun forklarer de gule pølsene som ligger ved siden av skulpturen.

– Det gule elementet er en “kjemisk sokk”, en slags strømpe som vanligvis er fylt med et høyabsorberende stoff. Det er brukt som et rengjøringsverktøy etter regn eller søl i kjøpesentre, undergrunnsstasjoner og lignende rom. Jeg har erstattet innholdet med sand og gjort det om til et “lodd” for og en forbindelse mellom aluminiumsstrukturene. 

50
Pants Look, Deliciosa og Liqourice av Marianne Hurum, 2015. Foto: Andreas Rossetti.

Det er flere ting som gjør utstillingen i Apalazzogallery spesiell: Det ene er at det på sett og vis er hele Norge som inntar disse rommene, siden kunstnerne kommer fra hele landet: Harstad, Bodø, Stjørdal, Bergen, Elverum, Arendal og Oslo. Det andre er forholdet mellom samtidskunstverkene og de historiske rommene de er plassert i.

– Da jeg kom på befaring i galleriet var det taket som slo meg først. Takhøyden er ti meter, og rommet jeg skulle disponere har tidligere vært en ballsal. Det gjorde at jeg kunne trekke arbeidet med skulpturene enda lenger, sier Tiril Hasselknippe, som har skapt tre stålskulpturer som henger fra taket og som utgjør en slående kontrast til omgivelsene.

38
Tiril Hasselknippes balkongskulpturer hentyder til en postapokalyptisk tid, hvor sivilisasjonen har rast sammen i både praktisk og allegorisk forstand. Balcony (scudi e lance), Balcony (onde), Balcony (angeli arrotandati), 2016. Foto: Andreas Rossetti.

Også Ane Graff tok utgangspunkt i rommet da hun laget sine kobberskulpturer.

– Det var interessant for meg å forholde meg til en annen fargeskala og temperatur enn det vanlige, hvite nøytrale rommet et galleri vanligvis er, sier hun.

– Apalazzos lokaler preges av de røde gulvene og av dagslys som heller mer mot gult enn blått. Gulvet reflekteres i veggene og gir et varmt, rødlig gjenskinn. Jeg valgte å arbeide med kobber, som jo også er et varmt materiale.

ROOM4_02
Ane Graff har brukt både blanke kobberplater og matte kobberavstøpninger i sitt arbeide i Apalazzogallery. Mens basen skinner, har de små skulpturene et mer rustikt preg. The Body Of The Delocalized and The Chrysalis Stage, 2016. Foto: Rosspec

Apalazzogallery ble grunnlagt i 2008 som en samtidskunstinstitusjon i Brescia, med 500 kvadratmeter til rådighet i Palazzo Cigola Fenaroli. Galleriet representerer et bredt utvalg av både yngre og eldre kunstnere, og er opptatt av å bringe kunst fra hele verden til et italiensk publikum.

– Jeg har fulgt med på arbeidene til Ane Graff ganske lenge, og det var gjennom henne at jeg ble mer og mer interessert i den norske kunstscenen, sier Erica Fenaroli, leder for galleriet.

– Utvalget i utstillingen ble gjort gjennom atelierbesøk og mye reisevirksomhet i Norge, og selvsagt ut fra galleriets profil.

– Alle kunstnerne her er kvinner, var det bevisst?

– Nei, det var ikke noe vi planla fra begynnelsen av. Det skjedde helt av seg selv.

Form Matters, Matter Forms på Apalazzogallery til 10. september.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *