Tenåringsrytmer

Britiske Låpsley spilte en av sine første konserter på Øya-festivalen i fjor. Nå kommer hun til Bergen og Oslo for å vise at mye har skjedd på et år.

Når du skal intervjue en 19 år gammel platedebutant fra Liverpool, forventer du ikke at hun dukker opp i fullt treningsutstyr. Men det er akkurat det som skjer når Holly Lapsley Fletcher kommer inn døra på stamkaffebaren i bydelen Islington i Øst-London.

– Jeg har akkurat hatt min første time med den personlige treneren min etter at turneen begynte, sier hun, fortsatt andpusten.

– Det var skikkelig tungt.

Hun stryker håret bort fra pannen før hun snur seg rundt og bestiller en suppe og en kaffe.

På vei til avtalen har jeg gått gjennom nabolaget hennes i øst-London med hennes egen musikk på øret; melodiøs elektronika som kan minne litt om James Blake (som hun for øvrig er fan av), men mindre melankolsk, mer oppstemt. Den gjør deg lettbeint der du går. Da jeg spør henne hvordan hun begynte med musikk, er svaret hennes så tidstypisk at det kunne kommet ut av munnen på nær sagt enhver platedebutant fra hennes generasjon:

– Jeg begynte å lage musikk på datamaskinen på rommet mitt, så la jeg det ut på nettet og så tok det helt av.

Og et vel så viktig element i historien:

– Det var aldri planen min å drive med musikk.

I Låpsleys tilfelle virker utsagnet helt reelt – ikke minst antrekket tatt i betraktning – for hun drev mye med sport på skolen og ville egentlig studerte geografi. Hun jobbet beinhardt for å få gode nok karakterer til å komme inn på et av prestisjeuniversitetene i nærheten av hjembyen Liverpool, musikk var noe hun drev med for å ta en pause fra eksamenslesingen. Grunnen til at hun la ut musikken på nettstedet Soundcloud, var at familiemedlemmer i USA skulle kunne lytte til den.

– Det å si nei til studieplassen på universitetet for i stedet å satse på musikk er den vanskeligste avgjørelsen jeg har tatt. Jeg prøver fortsatt å forsone meg med det. Det å opptre, for eksempel, skremmer meg fremdeles. Men jeg elsker å skrive musikk.

Låtene lager hun fortsatt alene ved hjelp av et elektrisk piano og en datamaskin. Når du hører på dem, kan det virke som om det er flere ulike stemmer som synger. I virkeligheten er alt dette Låpsley. Denne måten å fordreie stemmen på er på mange måter blitt et varemerke hos henne.

– Det var noe jeg bare begynte å leke meg med, og så likte jeg måten det hjalp meg å få et annet perspektiv inn i låtene på, hvordan det skapte harmonier.

– Du produserer selv også?

– Ja, sammen med en tekniker. Det er noe jeg gjerne vil bli bedre til, for ofte vet jeg akkurat hvordan jeg vil at musikken skal høres ut, men jeg vet ikke helt hvordan jeg får det til.

maxresdefault
Foto: Luke & Nik

En av de tingene du kan lese om Låpsley i intervjuer, er at hun spiller veldig mange instrumenter. Da jeg spør henne om det, begynner hun å le.

– Det høres veldig imponerende ut, men sannheten er at jeg var ganske lat som barn og nesten aldri øvde. Det at jeg begynte å spille et nytt instrument handlet mest om at jeg var lei av det forrige. Men jeg husker at jeg hadde veldig lyst til å komme inn i ungdomsorkesteret i Liverpool, som var ganske vanskelig, og siden jeg ikke orket å øve så mye, fant jeg ut hva de trengte mest. Sånn var det jeg begynte å spille obo.

Latter igjen.

– Det summerer ganske godt opp personligheten min. Jeg leter alltid etter snarveiene.

Ut fra det hun sier under samtalen, er det likevel åpenbart at hun er opptatt av å lære. Å spille live, for eksempel. Den pågående turneen foregår på steder så langt fra hverandre som San Francisco, Sydney og Japan. Denne helgen spiller hun på Bergenfest, og til uken på Piknik i parken i Oslo. Ett av de første stedene hun opptrådte var Glastonbury-festivalen, året etter besøkte hun Øya-festivalen i Norge. Hun var ikke veldig fornøyd med egeninnsatsen på noen av disse stedene.

– Liveshowet mitt var ikke så bra den gangen, det er mye bedre nå. Jeg har lært masse på et år, blant annet hvordan jeg kan forandre på sangene for å få dem til å fungere bedre live.

Hun gleder seg til å komme til Norge igjen, sier hun.

– Jeg vil gjerne vise dere nordmenn at jeg kan levere et bedre show, sier hun.

– Apropos Norge, det er litt pussig at du har en norsk bokstav i artistnavnet ditt. Hvorfor det?

– Navnet er egentlig skotsk, men jeg fant ut at familien min opprinnelig var skandinaviske slusevoktere. Jeg synes å-en var kul og det gjør også at artistnavnet mitt skiller seg fra det egentlige navnet mitt.

Den type ting har hun måtte tenke mye mer på de siste to årene, siden bransjefolkene huket tak i henne som 17-åring. Hvordan hun vil bli oppfattet, ja, bare det faktum at folk kommer til å ha en oppfatning om henne.

– Det var noe jeg valgte å forholde meg til da jeg signerte platekontrakt, sier hun.

– Hvordan opplever du det?

– På en måte føles det å måtte ta valg rundt ting som klær og sminke litt grunt, jeg har ikke lyst til å fremstå som en person som bare fokuserer på meg selv. Men i kjølvannet av det er jeg også blitt mer klar over hva jeg liker. Det er fint. selv om plateselskapet nok hadde sett at jeg var enda mer opptatt av disse tingene.

– Hvilke andre innspill har du fått fra dem?

– De har selvsagt måttet forholde seg til en humørsyk tenåring og har nesten fått en slags foreldrerolle overfor meg. Det er klart jeg gjør mange feil. Jeg sier feil ting i intervjuer eller gjør rare ting når jeg tar imot en pris. Men jeg er 19 år. Jeg tenker at jeg må få lov til det.

Låpsley spiller på Bergenfest 18. Juni og på Piknik i parken i Oslo 24. Juni.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *