Myter om mor

To nye dokumentarfilmer tar for seg historien til to bemerkelsesverdige kvinner, fortalt av sønnene deres.

”Jeg har alltid tenkt at moren min kommer fra et sted og en tid som ikke finnes lenger. En svunnen verden,” sier nyhetsoppleseren og CNN-programlederen Anderson Cooper i begynnelsen av filmen om moren hans, Gloria Vanderbilt. Rent faktisk gjorde hun også det: Hun ble som niåring arving til en av de største formuene i USA, bygget opp gjennom bestefarens jernbaneselskap. Året etter ble hun midtpunktet i “århundrets rettsak” i USA, hvor moren hennes og tanten Gertrude Whitney (som siden grunnla Whitney-museet i New York) begge kjempet om foreldreretten til henne. Som voksen var hun yndet spaltemat i sladrepressen: Hun var kjæreste med Frank Sinatra og Marlon Brando, giftet seg fire ganger, studerte kunst og hadde en karriere som skuespiller både innen film og teater. Hun var også blant de første i USA som laget designerjeans, mens her i Norge er hun kanskje mest kjent for parfymen som bar hennes navn.

NothingLeftUnsaid_PressImage1_CREDIT_JackRobinson_Vogue
Gloria Vanderbilt med mannen Wyatt Cooper og sønnene Carter og Anderson fotografert av Jack Robinson for Vogue på 1970-tallet. Carter tok sitt eget liv da han var 23 år gammel, en familietragedie som også er et tema i dokumentarfilmen. Foto: HBO

Allerede som tenåring begynte Anderson Cooper å filme moren med tanke på å lage et portrett av henne på film. I dokumentarfilmen Nothing left unsaid intervjuer han henne som 91-åring, selv om han har overlatt regien til erfarne Liz Garbus, to ganger Oscar-nominert filmskaper og med flere lignende HBO-prosjekter bak seg. Når du har hatt et liv med så mange episke kvaliteter som Gloria Vanderbilt, skal det uansett godt gjøres at resultatet ikke blir underholdende. Her får vi hennes versjon, med hennes egne ord: Om barnepiken og ”surrogatmoren” som brått ble tatt fra henne da hun var ti år gammel, om sønnen Chris som ikke lenger vil snakke med henne, om sønnen Carter som tok sitt eget liv, om ektemenn hun skilte seg fra, eller som døde. Ikke uten selvinnsikt, men samtidig med en distanse som antagelig handler om det å klare å leve videre. ”Inni meg har jeg en steinhard diamant som ingen kan komme til og ingen kan knuse. Jeg har alltid visst det om meg selv,” sier hun i filmen.

Langt varmere og mer intimt er den amerikanske journalisten Jacob Bernsteins portrett av moren sin, den avdøde regissøren, forfatteren og skribenten Nora Ephron. Nå skal det sies at utgangspunktet mitt for å se disse to filmene er ganske forskjellig, for mens Vanderbilt er en skikkelse jeg bare har et perifert forhold til er Ephron ett av mine store, store forbilder. Det handler både om at hun har skrevet en av de fineste komediene jeg vet om, Da han Møtte Henne og et knippe sylskarpe, vittige essays publisert både i magasiner som Esquire og The New Yorker og i bokform.

EverythingIsCopy4
Nora Ephron som ung journalist på 1970-tallet da hun blant annet var reporter for The New York Post og spaltist for magasinet Esquire. Foto: HBO

Men aller mest handler det om hvordan Ephron tok grep om sitt eget liv og sørget for at hennes verste personlige nedturer ble hennes største yrkesmessige oppturer. Det gjaldt ikke minst skilsmissen fra Watergate-journalisten Carl Bernstein, som hadde et forhold til en annen kvinne mens Ephron var gravid med deres andre barn. Nora Ephrons måte å bearbeide dette på, var ved å skrive romanen Heartburn som ble en bestselger og siden ble filmatisert med Meryl Streep og Jack Nicholson i hovedrollene. ”Hvis mannen din bedrar deg med en flyfille, få Meryl Streep til å spille deg på film. Du kommer til å føle deg mye bedre etterpå,” har Ephron sagt.

Ephronbooks
Et knippe av favorittbøkene mine av Ephron, smarte og utrolig morsomme observasjoner om livet som kvinne. Steven Spielberg sier i dokumentaren at å klare å få Ephron til å le var like stort som å vinne Oscar.

Tittelen på dokumentarfilmen, Everything is Copy (”alt er materiale”) er et sitat Ephron ofte brukte. Det stammet fra hennes mor, som også var manusforfatter og mente at alt trist og leit som skjedde deg i livet var verdifullt fordi du kunne bruke det når du skrev. For eldstedatteren var det også en måte å ta kontroll over sitt eget liv på. ”Når du sklir på et bananskall vil folk le av deg, men hvis du forteller dem at du har sklidd på et bananskall tilhører latteren deg. Du blir heltinnen, ikke offeret.” Når Ephron forteller om hvor mye hun hater halsen sin, hvordan en leilighet ble hennes store kjærlighet og hvordan hun angrer på at hun ikke gikk med bikini hele det året hun var 24 år  ((”If anyone young is reading this, go, right this minute, put on a bikini, and don’t take it off until you’re thirty-four.”), har hun mye moro på egen bekostning, men på sine premisser.

ephron, nora (1)
I tillegg til å skrive manus til filmer som Silkwood og Da Han møtte Henne hadde Nora Ephron regien på kassasuksesser som Søvnløs i Seattle og Du har mail. Foto: Random House

Men det var én historie hun ikke fortalte, og den handlet om hennes egen sykdom. Da Nora Eprhon døde i kreft i 2012, var det bare et fåtall av venner og familie som visste at hun var syk. Resten tok hun fullstendig på sengen, noe flere av dem – blant andre Tom Hanks, Meg Ryan, Steven Spielberg og Meryl Streep – snakker om i filmen. Hvorfor ville hun ikke fortelle om dette? spør sønnen seg. Var det fordi dette var den eneste historien hun ikke kunne kontrollere?

Både Gloria Vanderbilt og Nora Ephron fant sine måter å være mor på, på hvert sitt vis. Felles for dem begge, er at de oppdro sønner som brukte flere år av livet sitt på å grave dypere inn i hvem mødrenes deres var. Mye ved våre foreldre er fremmed for oss. De fortsetter å overraske oss lenge etter at de er døde. I det ligger det mange gode fortellinger.

Nothing left unsaid og Everything is Copy er tilgjengelige på HBO Nordic.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *