36 timer i Brussel

Til å være et ganske lite land har Belgia så mye kultur å by på at man nesten forspiser seg. Derfor gjelder det å bruke tiden godt.

Da jeg begynte å skrive denne bloggen, hadde jeg en idé om at jeg skulle lage små kulturguider til ulike byer jeg besøkte. Den tanken slo jeg ganske raskt fra meg. Reisene mine er vanligvis så heseblesende at jeg på ingen måte kan påberope meg å være ekspert. Som regel tar jeg et fly tidlig om morgenen, sover over på hotell og reiser tilbake kvelden etter. Slik var det også i forrige uke, da jeg besøkte Brussel for aller første gang. Jeg var der for å skrive å skrive en artikkel om belgisk samtidsdans, men siden jeg aldri hadde vært i Brussel før la jeg inn en ekstra dag for å se meg litt om. Hæ, skal du til Brussel? sa folk til meg. Ja, sa jeg. Den beste måten å vise sympati overfor en by som nettopp er blitt utsatt for bombeangrep må vel være å besøke den.

FullSizeRender
Frokostsalen på 9Hotel Central, et fint sted å sitte å jobbe. God frokost. God wi-fi.

Hotellet mitt var den første positive overraskelsen, hjemmekoselige 9Hotel Central, som er en del av en kjede med hoteller i Paris, Brussel og Lisboa. Selve beliggenheten var ikke spesielt vakker, det skal sies, midt i et veikryss like ved sentralstasjonen, men det glemmer du straks du kommer innenfor dørene på den smale teglsteinsbygningen. Hotellet hadde alt det jeg setter pris på når jeg reiser: Store rom. Masse dagslys. Gode senger. Nok stikkontakter. Wi-fi som faktisk funker. Pluss god frokost og et hyggelig fellesområde med store sofaer og en liten bar som var betjent av resepsjonistene.

Opp bakken fra hotellet, som jeg etter hvert innså lå helt perfekt plassert for en speed-date med Brussel, ligger Kunstberg – “museumsfjellet”. Her er det som om en eller annen guddommelig hånd har plukket opp en håndfull store, tunge museumsinstitusjoner og kastet dem i en liten haug på bakketoppen. Innimellom dette finner du mindre privateide gallerier som viser samtidskunst, som Jan Mot og den nyeste filialen til Office Baroque. Jeg valgte å begynne med Magritte-museet, ganske enkelt fordi jeg er veldig glad i bildene hans. Nå er det riktignok ikke her du finner René Magrittes mest kjente verk – pipa, for eksempel, henger hos LACMA i Los Angeles – men museet bød på en fin presentasjon av Magrittes liv og tenkning rundt egen kunst. Museumsbutikken var utstyrt med så mange kreative innfall at man kunne levd et fullverdig liv med bare Magritte-effekter.

6581_201604obrdanielsinselbysvenlaurent045
Utstilling med Daniel Sinsel på Office Baroque i Ravensteinstraat, det minste av galleriets to utstillingsrom i Brussel.

Innen jeg var ferdig her, hadde det begynt å regne, derfor passet det å gå tørrskodd gjennom en underjordisk gang til Musée des Beaux-Arts, som vel kan beskrives som Belgias svar på Louvre. Det er et sånt sted hvor bildene etter en stund begynner å ligne hverandre. Det jeg pleier å gjøre da, er å finne den minste utstillingen i hele bygget. Det viste seg å være seks malerier av kunstneren og Nobel-prisvinneren i litteratur, Gao Xingjian, laget spesielt til den såkalte Bernheim-salen. Det var en påfallende ro i dette nydelige lille rommet, også fordi Xingjians malerier var så fascinerende å se på, malt med indisk blekk som liksom syntes å streve med å få feste på de omfangsrike lerretene. Det var noe skjørt og fint ved det. To ganger i måneden kan du også ta yoga-timer i dette rommet, midt blant maleriene. Akkurat da anget jeg litt på at jeg ikke hadde med meg treningsklær (som er noe jeg virkelig aldri, aldri har med meg på reise).

IMG_0983
Gao Xingjians “The awakening of consciousness” består av seks monumentale malerier malt med indisk blekk.

Er det én ting du imidlertid bør gjøre i Belgia, så er det å se dans. Både fordi dette lille landet er helt i verdenstoppen når det gjelder samtidsdans, men også fordi dans overskrider enhver språkbarriere. De mest kjente belgiske kompaniene er Ultima Vez. Les ballets c de la b og Rosas, men denne kvelden dro jeg for å se en forestilling av en fyr som verken er koreograf eller danser, men gatekunstner – “The Banksey of Belgium”, som de kalte han. Hittil har han gått under navnet Bonom, nå kaller han seg ved sitt virkelige navn, Vincent Glowinski, som var det som sto på programmet jeg fikk på vei til studioscenen ved Théâtre National. Gatekunsten var med på scenen ved hjelp av et program kalt Human Brush, hvor danserne malte store bilder på scenen gjennom bevegelsene sine.

Neste dag ruslet jeg bort til Botanique, som en gang var oransjeriet i byens botaniske hage, men som i dag er et kultursenter med konserter, utstillinger og filmvisninger. Hvert år arrangeres det en musikkfestival her ved navn Les Nuits med en forfriskende lineup av artister som ikke nødvendigvis tråkker opp den sedvanlige festivalløypa. Dessuten ligger det en kafé her med en veldig hyggelig terrasse. Hovedmotivasjonen min for å dra hit denne dagen var imidlertid å se veggene i rotunden, som Glowinski har malt. Under besøket mitt lærte jeg at det å ha en fot i flere kunstarter er ganske typisk for Belgia – folk virket påfallende grenseløse i sin utforsking av kunst. Det var inspirerende, selv for en som bare var innom.

Botanique2
I flere år har Vincent Glowinski satt sitt preg på Brussel med gatekunsten sin under navnet Bonom. Du kan blant annet se veggmaleriene hans i rotunden i Le Botanique.

Fra Botanique kan du ta trikken til bydelen Saint-Gilles som er det beste stedet for å rusle rundt, ta seg en god lunsj og se på folk. Gatene her har en sjarmerende blanding av det borgerlige og det bohemske, et sånt strøk som får deg til å tenke: Kanskje jeg skal flytte hit? Du begynner å lese boligannonser i vinduene, drømme deg bort. Målet for turen var egentlig kunstsenteret Wiels, en av de få virkelig store visningsarenaene for samtidskunst i Brussel, med tilholdssted i en ganske slående, industriell postmodernistisk bygning i bydelens ytterkant. Men jeg må tilstå: Jeg kom meg aldri dit. I stedet rotet jeg meg bort i en bokhandel på et usedvanlig hyggelig lite torg like ved Eglise de la Sainte Trinité. Peinture Fraïche er den type sted hvor du kan stå hele dagen å bla i bøker om kunst og arkitektur. I tillegg har de et godt utvalg magasiner og en hylle viet kunstfilm på dvd. Litt motvillig ble dette siste stoppested på turen, all den tid det fortsatt tar dobbelt så lang tid som vanlig å komme seg igjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen i Brussel.

Men når det er sagt: Man skal alltid ha noe å komme tilbake til. Drømmeleiligheten i Saint-Gilles kan fortsatt bli min.

4. WIELS_Building_© Kristien DaemNY
Kunstsenteret Wiels i Saint-Gilles. Foto: Kristien Daem

Var det noe du savnet i denne guiden? Legg gjerne igjen en kommentar. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *