Mesternes mester

Alle burde se en forestilling av Jirí Kylián før de dør.

Da jeg flyttet til Oslo som student, gikk jeg ikke på konsert på Betong eller hang på Last Train som så mange andre av mine medstudenter. Jeg gikk i Operaen. Det var noe litt rart ved det, spesielt siden jeg kom fra et lite sted i Nordland hvor vi ikke akkurat ble oppfostret på den type kulturuttrykk. Men moren min sang i operakoret i Mo i Rana da jeg var barn, og søsteren min studerte ballett, derfor ble det til at vi gikk i Operaen når foreldrene mine kom til Oslo og kunne spandere.

Det var mye jeg syntes var gammeldags med det jeg så der, spesielt handlingen i de tradisjonelle operaene og arketypene i de klassiske ballettene; kvinnene så yndige, mennene så mandige, selv i tights. En slags dukkelek der på senen. Men så, sent på 1990-tallet, så jeg den første forestillingen av den tsjekkiske koreografen Jirí Kylián. Det var da jeg begynte å elske dans.

kylian-07-sarabande_2016_foto-joerg-wiesner
Kyliáns verden er full av overraskelser og slående bilder, som her i Sarabande. Foto: Joerg Wiesner

”En virkelig god koreograf skal ikke bare nå ut til det typiske ballettpublikummet, disse som tror de er alene om å forstå dans. Han må kunne snakke med alle, gjøre balletten tilgjengelig. Å virkelig røre publikum på innsiden, å bevege dem gjennom bevegelser,” sa Jirí Kylián da jeg intervjuet han i 2011. Bare så det er sagt: Jeg tror aldri jeg har forstått Kyliáns balletter. For meg handler det mer om hva de får meg til å tenke på, hvordan de speiler mitt eget liv, hvilke ideer de gir meg. Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg de første gangene var de flate hendene, de butte føttene. Det brøt så radikalt med alt jeg hadde sett av ballett tidligere, hvor hver bevegelse liksom skulle forlenges inn i himmelen. Som student satt der i salen og tenkte at ja, det går an å gjøre ting på nye måter.

Sweet-Dreams_2016_Foto-Erik-Berg_0488BW
Lisa Nielsen og Kaloyan Boyadjiev på prøvene til Sweet Dreams, som nå danses av Nasjonalballetten for første gang. Foto: Erik Berg

Det er laget en liten film om Jirí Kylián, Forgotten memories, hvor han forteller om oppveksten i Praha like etter krigen, da moren hans var en anerkjent ballerina. Han var selv danser i mange år, først ved ballettskolen i Praha og så ved The Royal Ballet School i London, men innså etter hvert at han aldri ville bli så god som sitt forbilde Rudolf Nureyev. I stedet bestemte seg for å uttrykke seg gjennom andres kropper. Kona Sabine, som også er danser, har vært hans kunstneriske muse og medskaper i alle de årene Kylián har vært kunstnerisk leder ved Nederlands Dans Theater og frem til i dag.

DSC_2164
– Jeg forstår dansernes sårbarhet og jeg forsøker å hjelpe dem når jeg kan, sier Jirí Kylian i filmen Forgotten memories. Her fra prøver hos Den Norske Opera & Ballett. Foto: Erik Berg.

Dette er første gang Kyliáns seks Black & White-balletter danses som en helaften i Norge. Det gjør at også de vi har sett før blir en ny opplevelse, hvor elementer som skulpturelle, frittstående kjoler, epler og kårder binder stykkene sammen. Ut over det viser de også hvor variert Kyliáns koreografi er; den rommer både det mørke, det lystige, det storslåtte og det intime. Sist disse ballettene ble vist på én og samme kveld, var det så langt tilbake som i 1991. Kylián legger ikke verkene sine i hendene på hvem som helst. Han har beskrevet samarbeidet med Nasjonalballetten som ”det mest trofaste og fruktbare forholdet jeg har hatt med noe ballettkompani.” Han krever mye av danserne sine, men han har også en åpenbar omsorg for dem. Å kreve mye av et menneske er tross alt også en måte å vise tillit på; å tro at de klarer noe de kanskje selv ikke visste at de var i stand til.

kylian-10-falling-angels_2016_foto-erik-berg
Det er en påfallende variasjon i Kyliáns arbeider. I balletten Falling Angels er det åtte kvinner som danser, til musikk av Steve Reich. Foto: Erik Berg

Opp gjennom årene har Kyliáns balletter trøstet meg, de har fått meg til å slappe av, de har inspirert meg og fått meg til å le. Når jeg setter meg i en teatersal vet jeg at sjansen for at jeg vil bli skuffet, er stor. Det er tross alt kunst vi snakker om. Men Kylián har aldri skuffet meg, uansett hvor sliten jeg har vært når jeg har dumpet ned i setet. Jeg kan ha sittet der og kjent på stresset over en eksamen, en deadline, en krangel eller barnet jeg ikke fikk til å sove før jeg dro. Så fort forestillingen begynner, forsvinner alt dette. Og likevel er det der på scenen i en annen form, dette forvirrende, kaotiske livet, med alt det som er vakkert, komisk, frustrerende og meningsfullt ved det. Eller som Kylián selv sier det mot slutten av Forgotten memories: ”Det å bli født, det å dø og alt man gjør imellom.”

Mesteraften Kylián: Black & White vises på Den Norske Opera & Ballett til 10. mai. Jirí Kylian – Forgotten Memories kan leies i iTunes eller kjøpes hos Amazon og vises også hver lørdag frem til 7. mai i Operaen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *