Det som ser bra ut på papiret (og faktisk er det)

Akkurat som i utlandet kommer de fleste interessante magasinene i Norge fra helt andre steder enn de store mediehusene.

I går satt jeg i juryen til årets mediepriser i magasinklassen, som deles ut under Nordiske mediedager i Bergen i mai. Magasinet jeg var redaktør for inntil nylig, Aftenposten K, ble kåret til årets magasin i fjor, men nå finnes det ikke lenger. Det sier jo noe om hvor fort det svinger i denne bransjen. Omtrent alle forlagshus som gir ut magasiner i Norge har kuttet i både titler, budsjetter og ansatte det siste året. Det er klart det setter sine spor. Så sto jeg der, da, sammen med noen kolleger fra mediebransjen og tittet på eksempler fra fjorårets magasinjournalistikk på et konferansebord. Var det oppløftende, det jeg så? Imponerende? Nyskapende? Nei, det vil jeg ikke si. Visst var det en del fine saker og flere som har satt dagsorden, men det samlede inntrykket var at magasinjournalistikken her til lands er oppsiktsvekkende tradisjonell og at den lages i full fart av frilansere som er så redde for å bli arbeidsløse at de leverer saker for å behage, ikke blende oss.

11
Et magasin jeg gjerne skulle delt ut en pris til: A New Type of Imprint. Her et oppslag fra et intervju med illustratør og grafisk designer Nina Børke i siste utgave.

Det som lå på bordet var heller ikke representativt for hele Norge – flere store forlagshus hadde åpenbart ikke sendt inn bidrag og var merkelig fraværende. Og for ordens skyld: Avismagasiner hører til i avisklassen og sorteres for seg. Men først og fremst var det mye jeg savnet på dette bordet, kandidater som burde vært der. For det er jo ikke sånn at det går nedenom og hjem med magasinjournalistikken i Norge. Tvert i mot. Det er bare det at den beste kvaliteten ikke kommer fra de store forlagshusene, men fra uavhengige aktører – akkurat som i utlandet.

30
Temaet for siste nummer av A New Type of Imprint er kulinarisk estetikk. Temadelen er denne gangen lagt i hendene på en designstudenten Umer Ahmed som har fått sette sitt preg på magasinet.

Ett av magasinene som stadig imponerer meg er A New Type of Imprint. Det er utgitt av ANTI, som jeg pleide å tenke på som et reklamebyrå, men som nå har hevdet seg i så mange bransjeøvelser at jeg ikke vet helt hva jeg skal kalle det. Når det gjelder magasinet, er det først og fremst redaktør Veronica Mike Solheim som er drivkraften her – med henne ved roret går den redaksjonelle profilen motsatt vei av de fleste tradisjonelle magasiner i Norge. I stedet for å skrive om internasjonale profiler og motehus konsentrerer hun seg om å løfte frem lokale kreative miljøer på et verdensspråk – engelsk – med design, papirkvalitet og bilder av fremste merke. Magasinet kan minne litt om Kinfolk iblant, men jeg synes A New Type of Imprint er mer variert og overrasker mer enn førstnevnte. Ideelt sett skulle jeg ønske at magasinet fantes på både norsk og engelsk, og ANTI har absolutt muskler til det, for å lese om norsk kultur på engelsk skaper en distanse til noe som bør føles nært. Men pytt. Den følelsen jeg først og fremst sitter med når jeg leser dette magasinet, er stolthet. Jeg føler meg stolt over å være norsk.

bikevibe_portland3
Bikevibe er et kjærkomment tilskudd til norsk magasinflora. Det nye nummeret, som kommer til uken, er viet sykkelkulturen i Portland. De to foregående numrene har tatt for seg Tokyo og Oslo.

A New Type of Imprint har dessuten ambisjoner som strekker seg langt utover Norges grenser, med forhandlere i mange land. Lanseringen av siste utgave fant sted i København. Også Recens Paper, fototidsskriftet Objektiv og skatemagasinet Dank, alle titler verdt å bli venn med, har hatt lanseringer i utlandet og skriver helt eller delvis på engelsk. Det gjør også ett av de andre magasinene jeg har lyst til løfte frem, nemlig Bikevibe. Det tar for seg den urbane sykkelkulturen by for by – først Tokyo, deretter Oslo og nå Portland. Ikke la deg lure av konseptet – dette er langt fra noen luftig hipsterblekke, tvert i mot er magasinet fullt av fine refleksjoner fra mennesker som både elsker syklene sine og kulturen som omgir dem. For å lage Portland-utgaven leide redaktør Mari Oshaug og featureredaktør Silje Strømmen et hus i byen i ti dager og skrev og fotograferte mens innholdet ble til underveis.

bikevibe_portland7
Redaktør Mari Oshaugs lederside fra Bikevibes nye utgave, hvor hun skriver om arbeidet med nummeret i et leid hus i Portland. “We ended up with hours of tape recordings, 15 interviews and memories for life.”

Helt til slutt har jeg lyst til å nevne to favoritter som ikke er like nye, nemlig Nytt Rom og Josimar. Nytt Rom er et jordnært interiørmagasin laget av en veteran i norsk bladbransje, nemlig Hans Petter Smeby. (Han er for øvrig intervjuet i siste utgave av A New Type of Imprint.) Josimar er fotballtidsskriftet som klarer det umulige, nemlig å selge magasiner til menn. Det at de begge har holdt det gående i flere år uten store forlag i ryggen er et kvalitetsstempel i seg selv. De har ikke, i motsetning til mange av de store titlene, gått til angrep på det som er et magasins vitale organer: Tekst, foto og design. Hos mange store mediehus kan man få inntrykk av at dette anses for å være de minst viktige bestanddelene.

 

3
Hans Petter Smeby intervjuet i siste utgave av A New Type of Imprint.

Å lese et godt magasin er en form for luksus. Ikke fordi det er masse dyre ting der du kan kjøpe, men fordi tid brukt på en god måte er en luksus i seg selv. Det samme er innsikt, inspirasjon og identitetsfølelse. Et godt magasin skal gi deg følelsen av å høre til et sted. Du skal kjenne deg stolt når du sitter med det på en slik måte at du har lyst til å vise det frem til alle. Det er, tross alt, ett av disse sjeldne mediene du ikke kan gjemme bort på smarttelefonen din.

Du kan kjøpe A New Type of Imprint her og Bikevibe her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *