Fordeler og ulemper ved å være mor

Sjelden har jeg lest en så direkte skildring av tilværelsen med et spedbarn som i Karolina Ramqvists Den hvite byen.

Dagen før jeg skulle sette meg på et fly til San Francisco, kom denne boken i posten fra Gyldendal. Tidspunktet kunne ikke vært bedre, for selve formatet er perfekt for en flyreise: 172 lettleste sider med et sug i seg som gjør at du bare lese det neste korte kapitlet. Ramqvist, som nylig besøkte Oslo og Litteraturhuset, fikk P.O. Enquist-prisen i Sverige for denne romanen, som er en frittstående fortsettelse av den forrige boken hennes på norsk, Kjæresten. Men du behøver ikke å ha lest den for å lese Den hvite byen – jeg hadde ikke det der jeg satt frakoblet fra resten av verden i flysetet midt mellom to kontinenter.

ramqvist_karolina_4 (1)
Karolina Ramqvist fotografert av Jasmin Storch

Det er et frossent landskap som møter oss her, både inni huset hvor hovedpersonen bor og i naturen utenfor. Karin er alene med et lite barn og vi skjønner at mannen hennes, John, har forlatt henne. Kanskje er han død. Kanskje har han bare dratt. Vi skjønner også at John ikke hadde noen vanlig jobb, men at det er en eller annen form for lyssky virksomhet som har muliggjort den tilværelsen som Karin nå lever i restene av: En stor villa, Chanel-vesker i skapet, pistol i kjøkkenskuffen. Etter hvert får vi vite at myndighetene kommer til å ta fra henne huset, og vi følger Karin gjennom en rekke desperate og tidvis ydmykende forsøk på å ha berge seg selv og barnet sitt.

Bøker
Karolina Ramqvists to bøker har samme hovedperson, men kan leses uavhengig av hverandre. Flickvännen ble satt opp som teaterstykke på Stockholms Stadsteater i fjor.

Det er noe nesten umoderne over Karin. Hvilken kvinne av i dag gjør seg så avhengig av en mann? tenker jeg mens jeg leser. En slags trofékone for en gangster. Enda verre: Hun har et lite menneske som er avhengig av henne i det øyeblikket hennes egne evner som omsorgsperson svekkes. Barnet har fått det underlige navnet Dream, som bidrar til følelsen av å befinne seg et sted mellom søvn og våken tilstand når man leser. Mens skurke-scenarioet på overflaten har noen nesten Tarantino-aktig over seg, drar språket romanen inn i det poetiske med setninger så flotte at jeg flere ganger måtte streke under dem for å kunne bla tilbake og lese dem på nytt. Den hvite byen er en bok med mye kulde, men dette er ikke kald prosa. Den er varm, og den engasjerer.

ramqvist_karolina_6
Karolina Ramqvist fotografert av Jasmin Storch

De sterkeste passasjene handler om forholdet Karin har til barnet sitt, denne jenta som først og fremst var noe John ønsket, men som Karin likevel viser en slags frakoblet omsorg og kjærlighet for. ”Hun visste at barnet en gang ville bli det fineste hun hadde,” skriver Ramqvist i boken.” Fram til da var det kanskje bare flaks at hun var så rolig. Det var kanskje ikke sånn at man fikk de barna man fortjente, men de man kunne håndtere.” Mens Karin bittert erfarer konsekvensene av å ha lagt livet sitt i kjærestens hender, er barnet fullstendig prisgitt henne som omsorgsperson. Rått og direkte viser Ramqvist oss det åpenbare: At morsrollen er noe du ikke kan unnslippe. Er du først blitt mor, er du mor for alltid. Selv for de av oss som lever noenlunde vanlige liv kan den erkjennelsen slå nådeløst inn iblant.

Den hvite byen er en bok med elementer av både skandinavisk noir, skittenrealisme og vakker vinterpoesi. Det at den klarer å være alle disse tingene på en gang, er mye av det som gjør den så lesverdig. For hvert kapittel heier vi litt mer på Karin og vil at det skal gå henne vel. Men kulden og ubehaget i det stadig mer håpløse utgangspunktet gir oss ingen garantier for at det vil skje.

Den hvite byen av Karolina Ramqvist, oversatt til norsk av Inge Erik Gundersen. Gyldendal forlag, 2016.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *