Brando slik han så seg selv

I dokumentarfilmen Listen to me Marlon er det hovedpersonen selv som prater mest. Det er nettopp det som gjør den så fin.

Da Marlon Brando døde i 2004 etterlot han seg hundrevis av kassetter med sin egen stemme. Opptakene var fra terapitimer, hypnosebehandling og forberedelser til filmopptak, men også ren mimring for å forsikre seg om at ettertiden ikke ville glemme ham. Til og med lydbånd fra sin egen telefonsvarer tok han vare på. Da den britiske dokumentarfilmskaperen Stevan Riley ble spurt om å lage en minnefilm om Marlon Brando, bestemte han seg for å bruke opptakene og la Brando fortelle historien om seg selv. Den eneste stemmen du hører i dokumentarfilmen Listen to me Marlon, er skuespillerens egen.

brando_w_cat
I mars og april viser Cinematekene i Norge dokumentarfilmen Listen to me Marlon, samt et utvalg av filmene han spilte i. Foto: Cinemateket

Det er et dristig prosjekt å la én stemme bære en hel film, men i Brandos tilfelle sier han så mye fint, morsomt og rart at jeg gjerne kunne lyttet til ham i halvannen time til. Én ting er refleksjonene han gjør seg rundt sitt eget liv – moren som var byens drukkenbolt og faren hans som slo, det å bli et navn i Hollywood og et politisk engasjert menneske. Enda mer interessant er det å høre han snakke om å være skuespiller. Mye av sinnet mot foreldrene tok han ut på teaterscenen i New York, men nettopp fordi han jobbet på den måten ble det etterhvert ganske ødeleggende for ham. I stedet søkte han seg til filmen.

The-Wild-One-classic-movies-16378670-1732-2112
The Wild One fra 1953 var den filmen Brando følte lå tettest opp mot hans eget liv. Historien om en motorsykkelkjørende villbasse som gjør opprør for opprørets skyld gjorde ham til en kultfigur og sendte salget av svarte motorsykkeljakker i taket. Filmen vises på alle cinematekene i Norge i april. Foto: Cinemateket

– Når kamera går tett på deg, blir ansiktet ditt selve scenen. Kameraet ser alle de ørsmå bevegelsene i ansiktet, øynene, munnen, sier han i dokumentaren.

– Jeg hadde et sterkt ønske om å drive med skuespill på film slik at jeg kunne endre det til noe som ligger nærmere sannheten.

Marlon Brando ble hyllet for nettopp sin naturalistiske spillestil i filmer som En Sporvogn til Begjær og Gudfaren. I 1954 vant han sin første Oscar for Storbyhavn, men selv var han misfornøyd med innsatsen sin. Filmens suksess tilskrev han ganske enkelt publikum.

– Grunnen til at det ikke er lys i kinosalen er at du sitter der med din egen fantasi. Publikum lar seg forføre. I tankene skaper de ting som ikke er der. Det har ikke noe å gjøre med meg. Det er publikum som gjør arbeidet.

MBDONTH EC041
Marlon Brando og Eva Marie Saint i Storbyhavn fra 1954, en historie om det korrupte havnemiljøet i New York basert på faktiske hendelser. Foto: Cinemateket

Mens Marlon Brando på 1950-tallet gikk fra den ene suksessen til den andre, var 1960-tallet et miserabelt tiår for ham, hvor han spilte i den ene floppen etter den andre. Et særlig lavmål var, ifølge han selv, den psykedeliske sex-farsen Candy, hvor han har rollen som indisk guru. (”Å, Gode Gud, Milde Moses,” er hans egen kommentar.) Da Francis Ford Coppola ønsket han i rollen som Vito Corleone i Gudfaren, hadde Brandos stjernestatus falmet så kraftig at han måtte prøvespille for å overbevise filmstudioet. For ikke å ydmyke Oscar-vinneren helt, kalte Coppola det for en “sminketest.” Det var her Brando ved et innfall puttet et par bomullsputer i munnen og dermed skapte Vito Corleones snøvlende måte å prate på.

Gudfaren skaffet Brando hans andre Oscar og samme år spilte han i Siste Tango i Paris, som ble nok milepæl. Her drev han sin egen søken etter sannheten i karakterene han spilte til siste skanse. I ettertid beskrev han det nærmest som et overgrep fra regissørens side.

– Det var en veldig vanskelig film for meg, sier han i dokumentaren.

– Jeg innså: Du står her naken, Marlon.

tumblr_n3bh2j54gY1rce5tlo1_1280
Rå og til tider voldsomme sex-scener gjorde Siste Tango i Paris kontroversiell, ikke minst i USA. Men for Brando var filmen først og fremst en krevende reise inn i hans eget følelsesliv. Her sammen med Maria Schneider, som spilte den kvinnelige hovedrollen.

Hele karrieren gravde Brando etter det som var sant og ekte. Han gravde i kvinner, i politisk betente temaer og i menneskers ansikter, som aldri sluttet å fascinere ham. Det kostet antagelig en del og det siste tiårene av livet hans var preget av personlige tragedier: Eldstesønnen Christian havnet i fengsel og datteren Cheyenne tok sitt eget liv. Trøsten fant han i nye damebekjentskaper og i kjøleskapet, men også foran solnedgangen på Tahiti, hvor han eide sin egen øygruppe og fant en slags fred. Han mislikte den brautende, overdrevne spillestilen i filmer på 1930- og 1940-tallet, i stedet valgte han å se innover i seg selv, til stormens øye.

– Det er lett å gjøre store ting, sier han i forbindelse med innspillingen av Gudfaren.

– Å kjefte og smelle, å bli sint og gi noen en i fleisen. Det krever mye mer å gjøre ingenting. Bare det å sitte der og tenke. Det er vanskelig.

Listen to Me Marlon vises på Cinematekene i hele Norge fra 31. Mars. Den kan også leies og kjøpes i iTunes, men folkens: Gå på kino. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *