Et merke med mot

Oslo Runway viste oss at norsk motebransje er både proff og publikumsvennlig. Så kom Admir Batlak og minnet oss på hva mote egentlig handler om.

De kledde hverandre, Den Norske Opera og Ballett og Oslo Runway. En seriøs, internasjonalt anerkjent institusjon som ramme rundt en moteuke med tilsvarende ambisjoner. Selve arrangementet har tatt noen store byks i riktig retning siden det debuterte i Kulturkirken Jakob i august i fjor, ikke minst ved å koble på stormagasinene Paleet, Steen & Strøm, Aker Brygge og Eger som sponsorer av visningene. Slike sponsorsamarbeid er antagelig helt avgjørende for at Oslo Runway skal få med seg enda flere merker, siden det å holde visninger er dyrt for en designer i etableringsfasen.

På sett og vis er det som om norsk mote har vært i etableringsfasen i 50 år. Denne gangen satt jeg der (eller stod, faktisk, fordi det var så fullt på visningene) med følelsen av at vi endelig er i ferd med å komme oss videre. Ikke minst sendte kulturminister Linda Hofstad Helleland et tydelig signal om satsingen på denne næringen ved å møte opp på eget initiativ. Det norske folks forhold til mote er komplisert og ofte preget av ambivalens. Ikke overraskende var derfor mye av det som ble vist på Oslo Runway mer klær enn mote; praktiske basisplagg med en liten vri som gjorde det akkurat interessant nok. Så er også norsk motepolitikk (ja, vi har en) sterkt fokusert på å bygge opp en næring, ikke en kunstart. Det er nok både nødvendig og riktig i den fasen vi er i nå.

Oslo Runway
Noen favoritter fra Oslo Runway: Elisabeth Stray Pedersen, Christina Ledang og Veronica B. Vallenes. Foto: Indigitalimages og Tuva Winslöw Dyvik

Likevel må et arrangement som Oslo Runway inneholde noe som får folk til å hive etter pusten og drømme seg bort. Den designeren alle snakket om med begjær i stemmen, var Admir Batlak. Han åpnet dag to i Operaen med en kolleksjon full av farger, motehistoriske referanser og ikke minst en sterk videreføring av hans eget, helt særegne prosjekt. Fargerike, kroppsnære kjoler, overdimensjonerte babydoll-kjoler og topper med kattemotiver som kunne hengt i skapet til en tenåringsjente minnet oss om at det som vises på catwalken handler om helt andre ting enn anvendelighet. Det handler om å formidle nye og friske ideer.

– Å gjøre noe nytt føler jeg er selve premisset for å holde på med klesdesign, sier Admir Batlak da jeg møter han til en kaffe to dager etter visningen.

– Det er det man er trent og utdannet til å gjøre. Jeg tenker alltid at jeg skal bevege meg bort fra det jeg har sett mye av og skape noe rikere og mer sammensatt, hvor referansene ikke er så åpenbare.

Admir
Admir Batlak AW 16. Foto: Indigitaliamges

En referanse jeg aldri ville tatt: Den jugoslaviske filmen Sigøynernes tid av regissøren Emir Kustirica, to ganger Gullpalmevinner i Cannes. Batlak så den som niåring i Bosnia, hvor han vokste opp, og nå nylig igjen. Den ble utgangspunktet for høstkolleksjonen, hvor modellene gikk til sangen ”Ederlezi”, en slags nasjonalhelligdom fra barndommens Balkan som også er med i filmen.

– Det er en stemning i filmen som minnet meg om tidspunktet i livet mitt da filmen kom, sier han.

– Det var mye nasjonal stolthet knyttet til Kusturicas filmer og det at en jugoslavisk regissør kunne vinne priser i Cannes.

Så fortsetter han, uten antydning til sentimentalitet.

– Men når du jobber med mote, må du lære deg å behandle disse tingene mer overfladisk. Du har et helt bibliotek i hodet som du plukker av. I den kolleksjonen jeg viste nå, er det også referanser til Cristóbal Balenciagas babydoll-kjoler, til Ivy League, som jeg alltid bruker, samt at jeg er glad i å inkludere noe ”jalla-elementer”, som fuskepels, lepoardmønstre og paljetter, som jeg forsøker å skape om til noe alle har lyst på.

IK_AdmirBatlak_0158_v1 kopi
Admir Batlak fotografert av Ivar Kvaal.

Sammenlignet med andre, mer kommersielle merker som Fall Winter Spring Summer, Tom Wood og Holzweiler er det som om Admir Batlak insisterer på å gå bakveien inn i folks bevissthet. Den første kolleksjonen viste han hos Galleri Riis i Oslo, den neste på asfalten utenfor Kunstnernes Hus. Den tredje ble vist på Galleri 1857.

– Jeg synes det er givende å jobbe med galleriene fordi samtalen rundt arbeidet er bedre og handler om mer enn anvendelighet, tall og omsetning. Dessuten finnes det nok av eksempler ute i verden på at man fint kan forene kunst og kommersialitet, de to tingene trenger hverandre.

– Denne våren har du fått to forhandlere i Oslo og en i Sandvika?

– Ja, merket har hatt en positiv utvikling, og jeg er veldig opptatt av å jobbe meg opp på et enda mer luksuriøst nivå. Det er det eneste stedet hvor du virkelig kan eksperimentere og jobbe med ideer. Med ressurser kan du tillate deg å tenke større. Det er dyrt å drifte et klesmerke, det er ikke slik at du bare trenger en laptop og et bord, sier han med et nikk mot meg.

­– Du må leie studio, ha en maskinpark, materialer, holde presentasjoner. Har du ikke ressurser, går det ikke.

1
Admir Batlak SS 16. Foto: Ingrid Eggen

I tillegg til å jobbe som designer, underviser Admir Batlak på Kunsthøgskolen i Oslo. Helt siden han gikk ut av motemerket Batlak & Selvig som han var en del av sent på 2000-tallet, har han dessuten hatt noen lojale kunder som har kjøpt klær av ham når butikkene ikke har vært modne for å ta dem inn. For å forstå denne lojaliteten, må man prøve klærne hans på. Da aner man den avhengighetsskapende kvaliteten de kan ha, en tydelig signatur kombinert med en håndverksmessig kvalitet som gjør plaggene flatterende, for ikke å si tilgivende.

– Jeg nerder mye rundt små ting, sier han.

– Blyantskjørtene, for eksempel, er blitt utviklet over mange sesonger. Kolleksjonene mine endrer seg, men det du ser, er fortsatt en kvinne i et skjørt og en topp. Når det gjelder snitt, passform og komfort kan du ikke lure kvinner.

– Hvor lang tid bruker du på en kolleksjon?

– Denne lagde jeg på fire uker. Jeg er den første til å klage over begrenset tid, men det er noe med at når du har disse fire ukene så jobber du veldig konsentrert. Jeg blir utrolig klartenkt og effektiv. Siden jeg jobber i atelier og ikke er avhengig av vareprøver som kommer fra fabrikk, kan jeg utsette selve monteringen av plaggene til jeg er helt klar over hva jeg vil. Det siste var ferdig kvart over åtte om morgenen den dagen visningen ble holdt. Sånn er det hver sesong.

– Mange designere synes dette tidspresset er tøft, men det må kanskje være sånn?

– Ja, du går ikke og legger deg klokka tolv kvelden før en visning. Det er fortsatt ting som kan bli bedre. Jeg tror at hvis du holder på til siste sekund, da har du virkelig gitt alt.

 Admir Batlak selges hos Nr 9 i Oslo og Mark + Brandy i Oslo og i Sandvika.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *