I mørkerommet med Mapplethorpe

Robert Mapplethorpe viste oss skjønnheten i det støtende og det sensuelle i det uskyldige. Til uken åpner den første store norske utstillingen med bildene hans på Munch-museet i Oslo.

I 1977 ble det holdt tre utstillinger med bilder av Robert Mapplethorpe i New York. De to første, på veldrevne Holly Solomon Gallery i Soho, viste vakkert komponerte stilleben av blomster og pent lyssatte portretter av kjendiser og venner. Den andre utstillingen, på det ikke-kommersielle kunstsenteret The Kitchen, tok tilskuerne inn i en helt annen verden, hvor objektene var kledd i SM- og bondageutstyr, ofte hengitt til seksuelle ekstremiteter. De tre utstillingene var Robert Mapplethorpes gjennombrudd som kunstner, men viste også hvor smart han var – tilsiktet eller ikke – i sin tilnærmingen til publikum. ”Selg blomster til allmenheten,” sa han en gang. ”Så har de noe å henge på veggen uten å bli brydd.”

Arnold Schwarzeneggr,1976.300dpiNY
Mapplethorpe tok ofte portretter av kjente mennesker, noen ganger for å spe på inntekten, andre ganger fordi de var venner av ham. Arnold Schwarzenegger, 1976. Robert Mapplethorpe Foundation

Når utstillingen Mapplethorpe + Munch åpner på Munch-museet til uken, er både blomstene og SM-bildene med, de fleste eid av industri- og kjøpmannen Stein Erik Hagen, som sitter på verdens største private samling av Mapplethorpe-fotografier. Det å plassere Mapplethorpe sammen med Munch har nok ikke vært noen enkel jobb for museets kuratorer, all den tid det ikke finnes noen direkte forbindelse mellom de to kunstnerne og fellestrekkene det gripes etter er, vil jeg påstå, til stede i ganske mange kunstnerskap: Selvransakelse. Seksuell søken. Kvinneportretter. Aktstudier. Men også evnen til å provosere i sin tid. Så sent som året før Mapplethorpe døde forsøkte sterke konservative krefter i USA å få bildene hans ut av amerikanske museer.

Joe Rubberman,1978.300dpi
Den manglende fremstillingen av mørke menn i kunsthistorien opptok Mapplethorpe, som gjorde sitt for å bøte på nettopp det. Joe Rubberman, 1978. Robert Mapplethorpe Foundation.

I boken Just kids, som Patti Smith siden skrev om forholdet deres, er det et bilde av Robert Mapplethorpe som liten gutt like før hans første nattverd. Håret hans er kjemmet pent til siden og rundt halsen hans er det knyttet en enorm, hvit sløyfe, som på en gave klar til å overrekkes Gud. Mapplethorpes familie var katolsk og i en periode var han også altergutt, noe han likte, ikke fordi han var spesielt religiøs, men fordi de seremonielle aspektene ved kirken fascinerte han; kappene, lysene, de hemmelige rommene Da han siden søkte seksualitetens yttergrenser i Manhattans dype kjellere var det de samme tingene som fascinerte han: Ritualene. Kleskodene. Det seremonielle.

Brian Ridley and Lyle Heeter,1979
Mapplethorpes SM-portretter er minst like stiliserte som de han tok av kjendiser. Hadde det ikke vært for klærne i dette bildet, kunne det fint hengt over peishyllen i et velmøblert hjem. Brian Ridley and Lyle Heeter, 1979. Robert Mapplethorpe Foundation.

Robert Mapplethorpe tidlige kunstneriske eksperimenter var riktignok ikke med fotografi, men collager av bilder han klippet ut fra pornoblader. Det var først da han ikke syntes bildene var gode nok at han begynte å ta egne bilder med et polaroidkamera. SM-motivene er til stede allerede her, både i form av selvportretter og ren dokumentasjon. Siden, da han fikk penger til bedre utstyr, dreide det seg mer om iscenesettelse av det han hadde sett, SM-scener som en form for teater. Han kalte det en egen kunst. ”For meg betyr SM sex og magi,” sa han i et av de aller siste intervjuene han gjorde, publisert i magasinet Vanity Fair to måneder før han døde. ”Det handler om tillitt.”

Self-Portrait,1980NY
Gjennom hele kunstnerskapet utforsket Mapplethorpe ulike sider av egen identitet i sine selvportretter. Self Portrait, 1980. Robert Mapplethorpe Foundation.

”Er du den sjenerte fotografen”? spurte kunstsamleren og kuratoren Sam Wagstaff første gang han ringte til Robert Mapplethorpe. De to hadde bursdag på samme dag, skjønt femtiåringen Wagstaff var dobbelt så gammel som sin nye oppdagelse. Han ble både en farsfigur, en elsker, en velgjører og støttespiller for Mapplehtorpe, selv om de aldri bodde sammen. I stedet kjøpte Wagstaff et loft til kjæresten sin hvor han kunne jobbe uten å bekymre seg for om han hadde penger til husleien (noe han likevel gjorde). Til bursdagen fikk Mapplethorpe et nytt Hasseblad-kamera av Wagstaff. ”Hva er det svarteste du noen gang har sett?” spurte sistnevnte Patti Smith ved en anledning. ”En måneformørkelse?” svarte Smith. ”Nei,” sa Wagstaff og pekte på et av Mapplethorpes bilder. ”Det er dette.”

img_1f0d9aad1998e317f5dfd87df0fa8016538677
Det sorteste sorte var det Mapplethorpe jaktet på, akkurat som han ville avdekke skjønnheten i alt han fotograferte. Gjennom hans linse fikk en erigert penis skulpturelle kvaliteter, mens en lilje kunne fremstå som høyst erotisk. Calla Lily, 1986. Robert Mapplethorpe Foundation.

I år er det 25 år siden Mapplethorpe døde av AIDS, men på kunstkalenderen er han evig nærværende. Parallelt med Munch-museets utstilling viser også Galleri Brandstrup i Oslo Mapplethorpe-fotografier, og etter at Stein Erik Hagens bilder har vært vist i Oslo, reiser de videre til Århus i Danmark hvor utstillingen Robert Mapplethorpe – On the edge vises i hele sommer. I mars åpner dessuten en stor utstilling med Mapplthorpe-bilder i USA, et samarbeid mellom The Getty Museum og LACMA i California. Det er også blitt laget en ny dokumentarfilm om Mapplethorpe, Looking at pictures, av Randy Barbato og Fenton Baily, som vil bli tilgjengelig på HBO i april.

Patti Smith,1987.600dpiNY
Patti Smith og Robert Mapplethorpe var samboere og fattige, aspirerende kunstnere på Manhattan. Forholdet gikk etterhvert over i vennskap og de fortsatte å støtte hverandre helt til han døde. Patti Smith, 1987. Robert Mapplethorpe Foundation.

På åpningen av sin siste utstilling på Whitney-museet i New York, beklaget Mapplethorpe seg overfor Vanity Fair at han ikke ville få oppleve all berømmelsen som var han til del. På det tidspunktet var Sam Wagstaff død og Mapplethorpe selv svært syk – han ble trillet inn på åpningsfesten fordi beina hans var begynt å svikte. Likevel var han kledd som en baron, i smokingjakke og fløyelstøfler med hans egne initialer brodert i gull. Omkring han var hele hans brokete omgangskrets – kjendiser, rikfolk, frikere og kunstnere. ”Jeg elsker publisitet,” sa han til Vanity Fair, og han må ha funnet mye av styrken nettopp i den type oppmerksomhet. Han ankom festen i rullestol, men da kvelden var over, forlot han museet til fots.

Mapplethorpe + Munch på Munchmuseet fra 6. februar til 29. mai.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *